Prosjektnummer
901883
Urea-tilsetning i fôr til oppdrettslaks: Effekt på sår, slimproduksjon, sjøvannstilpasning og fiskevelferd
•Urea forbedrer osmoregulering og sjøvannstilpasning: tilsetning av urea (2–4 %) øker urea og osmolalitet i blodet, reduserer osmotisk gradient mot sjøvann og nedregulerer Na⁺/K⁺-ATPase i gjellene, som igjen er tydelig tegn på bedre sjøvannstilpasning og lavere osmotisk belastning.
•Redusert dødelighet i forbindelse med avlusing/håndtering, samt mulige effekter på slimsammensetning, samt skinnstyrke og robusthet: Urea reduserte dødelighet etter avlusing i samtlige regioner som sammenfaller med tidligere observasjoner i storskala. Det ble også registrert at urea modifiserte metabolittsammensetningen i slim/mucus. Samtidig ble det funnet signifikant økt skinn-styrke og elastisitet for fisk gitt urea og ved en lokalitet korrelert dette med lavere dødelighet etter håndtering/avlusing. Mer tester og undersøkelser må til for å etterprøve disse funnene og øke kunnskapen relatert på dette feltet.
•Noe reduserte immun- og stressresponser i tarm og hud: Urea nedregulerte en rekke immun- og stressgener i tarm (bl.a. il1β, il4, cd3γδ, cd8β, foxp3, myd88, hsp70) og gav signifikant mindre enteritt i baktarm. Urea økte også gallesalter i alle tarmsegmenter, som trolig kan føre til noe økt fordøyelseskapasitet av fett. Det ble samtidig ble det funnet oppregulering av en rekke gener i skinn assosiert med økt robusthet/integritet og sårheling. Da urea-fôrene inneholder mer marin-andel og fravær av SPC, slik at den kjemiske sammensetningen på fôrene ble lik, kan vi ikke utelukke at dette kan ha innvirkning på de nevnte observasjonene.
•Økt tilvekst i flere regioner, uten negativ effekt på kvalitet: Signifikant økt TGC og sluttvekt for fisk fôret med 4 % urea i Sør- og Nord-Norge, med svært høy vekst i nord (spesielt på våren). Vi kan heller ikke her utelukke at råvaresammensetningen kan ha påvirket veksten noe (selv om fordøyelig av energi og protein var lik), men det skal understrekes at økt tilvekst ble ikke funnet i region Midt-Norge gjennom produksjonsfasen (hvor økt ferskvannsinnblanding var tydelig i vårperioden). Dette kan indikere at effekten er kontekstavhengig, og mulig relatert til andre faktorer enn fôret i seg selv. Urea hadde ingen negative effekter på slaktekvalitet. Sensorisk analyse viste bare marginale og ikke-forbrukerrelevante forskjeller mellom gruppene.
•Ingen tilsynelatende toksiske effekter av urea, samt at restverdier av urea lå godt innenfor grenseverdier etter sulting: Urea hadde ingen negative effekter på tilvekst, fôr-inntak eller utnyttelse, dødelighet, skinnhelse og gjelle- eller nyrefunksjon. Det ble observert en økning i ALAT og ASAT i serum for urea-fôret laks, men ingen forandringer i leverhistologi. Økningen i ALAT og ASAT kan dermed være en metabolsk respons, mer enn tegn til vevskade. Urea i muskel etter sulting lå ved eller under Mattilsynets grenseverdi (0,3 g/kg).
•Moderate eller ingen effekter på sårheling og slimceller ved de benyttede nivåene av urea (2–4 %): Det ble ikke observert økt sårheling i småskalaforsøk eller klare mekanismer for dette i et begrenset celleforsøk, til tross for enkelte positive indikasjoner fra genuttrykksanalyser knyttet til sårhelingsprosesser i skinnet. Dette kan være relatert til flere forhold som valgt sårmodell, ikke tilstrekkelig nivåer av urea, samt utfordringer med å reprodusere sår og stress som oppstår under reelle oppdrettsbetingelser. I storskala-forsøkene ble det i to tilfeller observert økt forekomst av lilla (sure) slimceller og økt epidermistykkelse hos laks fôret med urea. Disse effektene ble imidlertid ikke reprodusert i standardiserte småskalaforsøk med kontinuerlig fôring og god appetitt, noe som tyder på at effektene er svake eller kontekstavhengige.
Sammendrag av resultater fra prosjektets faglige sluttrapport (English summary further below)
Prosjektet undersøkte om urea som fôrtilsetning kan bidra til bedre fiskevelferd, sårheling, robusthet og osmoregulering hos oppdrettslaks. Bakgrunnen var næringens økende utfordringer knyttet til vintersår, håndteringsskader, dødelighet og generelt svekket skinn- og slimbarriere. Urea ble vurdert som en relevant kandidat fordi stoffet fungerer som en organisk osmolytt, har dokumenterte effekter på skinnbarriere hos mennesker, og tidligere studier har indikert mulige positive effekter på slimproduksjon, sjøvanntilpasning og sårutvikling hos laksefisk. Prosjektet ble initiert etter innspill fra industrien om behov for tiltak som kan redusere sårproblemer og øke robustheten ved håndtering.
I forsøkene ble nivåer på 2, 2–4 og 4 % urea i fôret benyttet for å evaluere effekter på fysiologi, produksjonsparametere, sårutvikling, tarm- og skinnhelse, sjøvanntilpasning og produktkvalitet. Prosjektet omfattet storskala-forsøk i Sør-, Midt- og Nord-Norge gjennomført i Nofimas forskningstillatelser i samarbeid med Bremnes Seashore, Lerøy og Nordlaks, samt et forsøk i samarbeid med Grieg Seafood. Analysene inkluderte blodkjemi, histologi, genuttrykk, metabolomikk, skinnhelse, produksjonsparametere, kvalitet og sensorikk. I tillegg ble det gjennomført to småskala-forsøk ved Nofimas forskningsstasjon i Sunndalsøra relatert til fôr og sårheling. Forsøksfôrene ble produsert av BioMar i samarbeid med Nofima.
Resultatene viste at urea konsistent økte nivået av urea og osmolalitet i blodet, noe som reduserer den osmotiske gradienten mot sjøvann og dermed kan bidra til bedre osmoregulering hos laks. Det ble også observert nedregulering av Na⁺/K⁺-ATPase i gjeller og oppregulering av gener relatert til skinnbarriere og vevsintegritet. Urea hadde ingen negative effekter på tarmhelse; tvert imot ble redusert uttrykk av enkelte stress- og immunrelaterte gener i tarm observert, sammen med lavere forekomst av histologiske tegn på enteritt i baktarm. Samtidig ble det registrert økte nivåer av gallesalter i tarmen hos fisk fôret med urea. Det må imidlertid understrekes at enkelte av disse effektene også kan være påvirket av råvaresammensetningen i fôrene, som ble justert for å oppnå likt nivå av fordøyelig protein og energi mellom diettene. Urea hadde moderate effekter på slimceller og vevstykkelse i skinn og gjeller, men ved enkelte lokaliteter ble det observert økt eller tendens til økt epidermistykkelse og flere slimceller i skinn hos fisk fôret med urea. Fôring med urea og ulik sultetid påvirket også metabolittprofiler i serum og slim, men også her kan underliggende forskjeller i fôrsammensetning ha bidratt til de observerte endringene.
På produksjonssiden ble det generelt ikke registrert signifikante forskjeller i fôropptak, fôrutnyttelse, tilvekst eller total dødelighet. I Sør- og Nord-Norge ga imidlertid fôr med 4 % urea signifikant høyere tilvekst og sluttvekt. Effekten var kontekstavhengig og ble ikke observert i alle regioner, samtidig som man ikke kan utelukke effekter av råvaresammensetning. I et innledende forsøk i Nord-Norge med 2 % urea ble det observert indikasjoner på redusert sårrelatert dødelighet. Ved bruk av 4 % urea ble det derimot ikke påvist klare effekter på sårheling eller sårdødelighet i stor- eller småskala-forsøk. Samtidig var sårdødeligheten generelt lav i testperioden, noe som reduserer muligheten for å påvise behandlingseffekter. Den lave forekomsten kan være relatert til innføring av vintersårvaksine variant og mer skånsomme avlusingsmetoder. Ved fôring med 4 % urea ble det imidlertid observert lavere dødelighet etter avlusning, noe som kan indikere økt robusthet under håndteringsbelastning. Dette kan være relatert til økt skinnstyrke og bedre sjøvanntilpasning, noe som igjen reduserer osmotisk stress. Urea hadde ingen negative effekter på slaktekvalitet, og sensoriske analyser viste ingen forbrukerrelevante forskjeller i lukt, smak eller tekstur. Ureanivået i muskel var alltid under Mattilsynets grenseverdi etter satte krav sultetid før slakt, basert på tidligere pilotstudie.
Prosjektet konkluderer med at urea fremstår som et trygt og potensielt funksjonelt fôrtilsetningsstoff som kan bidra til bedre sjøvanntilpasning og lavere håndteringsrelatert dødelighet hos oppdrettslaks. Resultatene indikerer også mulig styrking av skinn- og slimbarriere samt økt tilvekst under enkelte produksjonsforhold, men disse funnene bør etterprøves i videre studier. Effektene av urea synes å være kontekstavhengige og påvirkes av faktorer som fôrinntak, temperatur, fiskestørrelse og salinitet. Samlet viser prosjektet at urea kan ha betydelig anvendelsespotensial i fôrstrategier i norsk oppdrett, men videre forskning er nødvendig for å optimalisere dosering, bruksstrategier og om det finnes effekter og mekanismer knyttet til økt sårheling og slimbarriere. Studien illustrerer også hvordan storskala-forsøk kan brukes til å teste fôrtilsetninger under reelle produksjonsforhold.
Results achieved
Summary of results from the project's final report
This project investigated whether dietary urea could improve fish welfare, wound healing, robustness, and osmoregulatory capacity in farmed Atlantic salmon. The study was motivated by increasing challenges in the aquaculture industry related to winter ulcers, handling injuries, mortality, and a generally weakened skin and mucus barrier. Urea was considered a promising candidate because it functions as an organic osmolyte, has well-documented dermatological effects in humans, and previous studies have suggested potential benefits related to mucus production, seawater adaptation, and wound dynamics in salmonids. The project was initiated following industry requests for mitigation strategies to reduce wound prevalence and improve fish robustness during handling.
Experimental diets containing 2, 2–4, and 4 % urea were used to evaluate effects on salmon physiology, production performance, wound development, intestinal and skin health, seawater adaptation, and product quality. The project included large-scale trials conducted in southern, mid, and northern Norway within Nofima's research licences in collaboration with Bremnes Seashore, Lerøy, and Nordlaks, as well as an additional trial with Grieg Seafood. Analyses included blood chemistry, histology, gene expression, metabolomics, skin health assessments, production performance, product quality, and sensory evaluation. In addition, two small-scale trials focusing on feed and wound healing were performed at Nofima's research station in Sunndalsøra. The experimental feeds were produced by BioMar in collaboration with Nofima.
Results showed that dietary urea consistently increased plasma urea concentration and blood osmolality, thereby reducing the osmotic gradient between fish and seawater and potentially improving osmoregulatory capacity. Downregulation of Na⁺/K⁺-ATPase expression in the gills was observed, together with upregulation of genes associated with skin barrier integrity and tissue robustness. No negative effects on intestinal health were detected; rather, reduced expression of some stress- and immune-related genes in the intestine and fewer histological signs of distal enteritis were observed. Increased bile salt concentrations were also detected in intestinal segments of urea-fed fish. However, it should be noted that some of these observations may partly reflect differences in raw material composition between diets, which were adjusted to achieve similar levels of digestible protein and energy. Urea had moderate effects on mucous cells and tissue thickness in skin and gills, although increased epidermal thickness and a higher number of mucous cells were observed at certain sites in urea-fed fish. Feeding urea and differences in fasting duration also influenced metabolite profiles in both serum and mucus, although diet composition may have contributed to these patterns.
In terms of production performance, no consistent significant differences were observed in feed intake, feed utilization, growth, or total mortality. However, in both southern and northern Norway, diets containing 4% urea resulted in significantly higher growth rates and final body weights. These effects appeared to be context dependent and were not observed in all regions. In an initial trial in northern Norway using 2% urea, indications of reduced wound-related mortality were observed. At the higher inclusion level of 4% urea, no clear effects on wound healing or wound-related mortality were detected in either large- or small-scale trials. However, wound mortality was generally low during the study period, which limited the ability to detect treatment effects. This low incidence may partly reflect the introduction of winter ulcer vaccines and improved delousing procedures. Notably, fish fed 4% urea showed lower mortality following delousing events, suggesting improved robustness during handling stress, potentially related to improved skin strength and reduced osmotic stress. Urea supplementation had no negative effects on slaughter quality, and sensory analyses revealed no consumer-relevant differences in odor, taste, or texture. Urea concentrations in muscle tissue remained below the regulatory threshold set by Norwegian authorities after the recommended fasting period prior to harvest.
Overall, the project concludes that urea appears to be a safe and potentially functional feed additive that may improve seawater tolerance and reduce handling-related mortality in Atlantic salmon farming. The results also indicate potential improvements in skin barrier integrity and growth under certain production conditions, although these findings require further validation. The effects of urea appear to be context dependent and influenced by factors such as feed intake, temperature, fish size, and salinity. Taken together, the findings suggest that urea may have significant potential as a functional feed additive in salmon aquaculture, although further research is needed to optimize dosage, application strategies, and mechanisms related to wound healing and mucus barrier function. The study also demonstrates how large-scale production trials can be used to rapidly evaluate feed additives under real farming conditions.
I forsøkene ble nivåer på 2, 2–4 og 4 % urea i fôret benyttet for å evaluere effekter på fysiologi, produksjonsparametere, sårutvikling, tarm- og skinnhelse, sjøvanntilpasning og produktkvalitet. Prosjektet omfattet storskala-forsøk i Sør-, Midt- og Nord-Norge gjennomført i Nofimas forskningstillatelser i samarbeid med Bremnes Seashore, Lerøy og Nordlaks, samt et forsøk i samarbeid med Grieg Seafood. Analysene inkluderte blodkjemi, histologi, genuttrykk, metabolomikk, skinnhelse, produksjonsparametere, kvalitet og sensorikk. I tillegg ble det gjennomført to småskala-forsøk ved Nofimas forskningsstasjon i Sunndalsøra relatert til fôr og sårheling. Forsøksfôrene ble produsert av BioMar i samarbeid med Nofima.
Resultatene viste at urea konsistent økte nivået av urea og osmolalitet i blodet, noe som reduserer den osmotiske gradienten mot sjøvann og dermed kan bidra til bedre osmoregulering hos laks. Det ble også observert nedregulering av Na⁺/K⁺-ATPase i gjeller og oppregulering av gener relatert til skinnbarriere og vevsintegritet. Urea hadde ingen negative effekter på tarmhelse; tvert imot ble redusert uttrykk av enkelte stress- og immunrelaterte gener i tarm observert, sammen med lavere forekomst av histologiske tegn på enteritt i baktarm. Samtidig ble det registrert økte nivåer av gallesalter i tarmen hos fisk fôret med urea. Det må imidlertid understrekes at enkelte av disse effektene også kan være påvirket av råvaresammensetningen i fôrene, som ble justert for å oppnå likt nivå av fordøyelig protein og energi mellom diettene. Urea hadde moderate effekter på slimceller og vevstykkelse i skinn og gjeller, men ved enkelte lokaliteter ble det observert økt eller tendens til økt epidermistykkelse og flere slimceller i skinn hos fisk fôret med urea. Fôring med urea og ulik sultetid påvirket også metabolittprofiler i serum og slim, men også her kan underliggende forskjeller i fôrsammensetning ha bidratt til de observerte endringene.
På produksjonssiden ble det generelt ikke registrert signifikante forskjeller i fôropptak, fôrutnyttelse, tilvekst eller total dødelighet. I Sør- og Nord-Norge ga imidlertid fôr med 4 % urea signifikant høyere tilvekst og sluttvekt. Effekten var kontekstavhengig og ble ikke observert i alle regioner, samtidig som man ikke kan utelukke effekter av råvaresammensetning. I et innledende forsøk i Nord-Norge med 2 % urea ble det observert indikasjoner på redusert sårrelatert dødelighet. Ved bruk av 4 % urea ble det derimot ikke påvist klare effekter på sårheling eller sårdødelighet i stor- eller småskala-forsøk. Samtidig var sårdødeligheten generelt lav i testperioden, noe som reduserer muligheten for å påvise behandlingseffekter. Den lave forekomsten kan være relatert til innføring av vintersårvaksine variant og mer skånsomme avlusingsmetoder. Ved fôring med 4 % urea ble det imidlertid observert lavere dødelighet etter avlusning, noe som kan indikere økt robusthet under håndteringsbelastning. Dette kan være relatert til økt skinnstyrke og bedre sjøvanntilpasning, noe som igjen reduserer osmotisk stress. Urea hadde ingen negative effekter på slaktekvalitet, og sensoriske analyser viste ingen forbrukerrelevante forskjeller i lukt, smak eller tekstur. Ureanivået i muskel var alltid under Mattilsynets grenseverdi etter satte krav sultetid før slakt, basert på tidligere pilotstudie.
Prosjektet konkluderer med at urea fremstår som et trygt og potensielt funksjonelt fôrtilsetningsstoff som kan bidra til bedre sjøvanntilpasning og lavere håndteringsrelatert dødelighet hos oppdrettslaks. Resultatene indikerer også mulig styrking av skinn- og slimbarriere samt økt tilvekst under enkelte produksjonsforhold, men disse funnene bør etterprøves i videre studier. Effektene av urea synes å være kontekstavhengige og påvirkes av faktorer som fôrinntak, temperatur, fiskestørrelse og salinitet. Samlet viser prosjektet at urea kan ha betydelig anvendelsespotensial i fôrstrategier i norsk oppdrett, men videre forskning er nødvendig for å optimalisere dosering, bruksstrategier og om det finnes effekter og mekanismer knyttet til økt sårheling og slimbarriere. Studien illustrerer også hvordan storskala-forsøk kan brukes til å teste fôrtilsetninger under reelle produksjonsforhold.
Results achieved
Summary of results from the project's final report
This project investigated whether dietary urea could improve fish welfare, wound healing, robustness, and osmoregulatory capacity in farmed Atlantic salmon. The study was motivated by increasing challenges in the aquaculture industry related to winter ulcers, handling injuries, mortality, and a generally weakened skin and mucus barrier. Urea was considered a promising candidate because it functions as an organic osmolyte, has well-documented dermatological effects in humans, and previous studies have suggested potential benefits related to mucus production, seawater adaptation, and wound dynamics in salmonids. The project was initiated following industry requests for mitigation strategies to reduce wound prevalence and improve fish robustness during handling.
Experimental diets containing 2, 2–4, and 4 % urea were used to evaluate effects on salmon physiology, production performance, wound development, intestinal and skin health, seawater adaptation, and product quality. The project included large-scale trials conducted in southern, mid, and northern Norway within Nofima's research licences in collaboration with Bremnes Seashore, Lerøy, and Nordlaks, as well as an additional trial with Grieg Seafood. Analyses included blood chemistry, histology, gene expression, metabolomics, skin health assessments, production performance, product quality, and sensory evaluation. In addition, two small-scale trials focusing on feed and wound healing were performed at Nofima's research station in Sunndalsøra. The experimental feeds were produced by BioMar in collaboration with Nofima.
Results showed that dietary urea consistently increased plasma urea concentration and blood osmolality, thereby reducing the osmotic gradient between fish and seawater and potentially improving osmoregulatory capacity. Downregulation of Na⁺/K⁺-ATPase expression in the gills was observed, together with upregulation of genes associated with skin barrier integrity and tissue robustness. No negative effects on intestinal health were detected; rather, reduced expression of some stress- and immune-related genes in the intestine and fewer histological signs of distal enteritis were observed. Increased bile salt concentrations were also detected in intestinal segments of urea-fed fish. However, it should be noted that some of these observations may partly reflect differences in raw material composition between diets, which were adjusted to achieve similar levels of digestible protein and energy. Urea had moderate effects on mucous cells and tissue thickness in skin and gills, although increased epidermal thickness and a higher number of mucous cells were observed at certain sites in urea-fed fish. Feeding urea and differences in fasting duration also influenced metabolite profiles in both serum and mucus, although diet composition may have contributed to these patterns.
In terms of production performance, no consistent significant differences were observed in feed intake, feed utilization, growth, or total mortality. However, in both southern and northern Norway, diets containing 4% urea resulted in significantly higher growth rates and final body weights. These effects appeared to be context dependent and were not observed in all regions. In an initial trial in northern Norway using 2% urea, indications of reduced wound-related mortality were observed. At the higher inclusion level of 4% urea, no clear effects on wound healing or wound-related mortality were detected in either large- or small-scale trials. However, wound mortality was generally low during the study period, which limited the ability to detect treatment effects. This low incidence may partly reflect the introduction of winter ulcer vaccines and improved delousing procedures. Notably, fish fed 4% urea showed lower mortality following delousing events, suggesting improved robustness during handling stress, potentially related to improved skin strength and reduced osmotic stress. Urea supplementation had no negative effects on slaughter quality, and sensory analyses revealed no consumer-relevant differences in odor, taste, or texture. Urea concentrations in muscle tissue remained below the regulatory threshold set by Norwegian authorities after the recommended fasting period prior to harvest.
Overall, the project concludes that urea appears to be a safe and potentially functional feed additive that may improve seawater tolerance and reduce handling-related mortality in Atlantic salmon farming. The results also indicate potential improvements in skin barrier integrity and growth under certain production conditions, although these findings require further validation. The effects of urea appear to be context dependent and influenced by factors such as feed intake, temperature, fish size, and salinity. Taken together, the findings suggest that urea may have significant potential as a functional feed additive in salmon aquaculture, although further research is needed to optimize dosage, application strategies, and mechanisms related to wound healing and mucus barrier function. The study also demonstrates how large-scale production trials can be used to rapidly evaluate feed additives under real farming conditions.
Prosjektet har fremskaffet ny kunnskap om hvordan tilsetning av urea til laksefôret kan gi gunstige effekter på en rekke helse- og velferdsparametere i tillegg til tilvekst og overlevelse. Til tross for manglende eller svake effekter på sårheling, så kan dette skyldes forsøkbetingelsene som ble brukt, og gitt både indikasjoner fra resultatene fra dette prosjektet samt tidligere vitenskapelige publikasjoner, er det grunn til å anta at urea også vil kunne ha effekter på slimproduksjon og sårheling.
-
Nofima. Rapport 26/2026. Juni 2026. Av Jens-Erik Dessen, Vetle Skjold, Arnaud Lefrancois, Vegard Denstadli (BioMar), Kiran Subash, Lene Sveen, Trond Kortner (NMBU), Aleksei Krasnov, Carlo Lazado, Ylva Krosshavn Vik, Gerrit Timmerhaus, Mats Carlehög, Åshild Korgdahl (NMBU), Kirsti Hjelde og Kjell-Arne Rørvik.
Norsk havbruk har store helsemessige utfordringer relatert til vintersår, sårdannelse og mekaniske skader fra håndtering og avlusing. Jamfør fiskehelserapporten fra Veterinærinstituttet, er sår med tilhørende bakterielle infeksjoner, og sår/ mekaniske skader fra håndteringer, de viktigste helseproblemene hos laks i dagens matfiskanlegg. Dette forårsaker igjen dårlig fiskevelferd og økt dødelighet. Samtidig vil stress og sårdannelse føre til nedsatt sjøvannstilpasning. På grunn av denne alvorlige situasjonen er det viktig å teste ut metoder og tiltak som kan redusere disse helseutfordringene og øke fiskevelferden.
Det er tidligere vist at tilsetning av urea i fôret signifikant reduserer andel vintersår hos både laks og regnbueørret, der sårfrekvensen for laks ble lineært redusert med økende osmolalitet i blodet (Rørvik et al. 2000 & 2001). Hos laks ble det vist at tilsetning av 2 % urea i fôret reduserer drikkeraten i sjø, øker vanninnhold i muskelen og bedrer veksten. I storskala forsøk med regnbueørret ble det vist at tilsetning av 1 % urea førte til signifikant høyere superiorandel ved slakt, der nedklassifiseringen hovedsakelig var relatert til byller- og sårdannelser i hudlaget. Urea virker derfor som et lovende tilsetningsstoff i fôr for å bedre sjøvanntilpasningen, fiskevelferden og redusere sår hos oppdrettslaks og regnbueørret.
Det er flere hypoteser om årsaker til sår på laks. Så langt har forskningen ikke klart å finne fram til en effektiv behandling. Prosjektets arbeidshypotese er at sår på laks er mer et symptom på at noe er galt, enn at det er en sykdom. Forskning på mennesker har vist at urea opprettholder hudens fuktighet, elastisitet og har en sårhelende effekt (Verzì et al. 2020). Dette er så veldokumentert at mennesker med alvorlige hudproblemer (som f.eks. atopisk eksem) kan få hudkremen Canoderm (der urea er det virksomme stoffet) på blå resept. I tillegg viser studier at urea øker fleksibiliteten av epidermis og har antimikrobiske effekter (Grether-Beck et al. 2012). Eldre studier (Krajnik, 1987, 1988), har dokumentert at tilsetning av 2 % urea i fôret førte til økt slimproduksjon både i epidermislaget i gjeller og i skinn hos regnbueørret. Mukopolysakkarider i slimlaget har meget viktige roller med hensyn til fysiologiske og patologiske prosesser hos fisk. Det faktum at mukopolysakkarider, involvert både i osmo- og ione-regulatoriske prosesser, viser kvalitative og kvantitative endringer som respons på urea gitt gjennom fôret til regnbueørret, kan vise seg å være viktig og bør uttestes i det forebyggende arbeidet for å hindre/ redusere sår på oppdrettslaks. Altså at urea ikke bare fungerer som en ren osmolytt for å redusere drikkebehovet og derved bedre sjøvannstilpasningen og fiskevelferden, men at urea i fôret også fører til økt slimproduksjon, som kan spille en helt avgjørende rolle i forskningen med å forebygge sår.
I dette prosjektet vil man undersøke hvordan urea-tilsetning påvirker barrierevev og om det noe sammenheng mellom dette og forebygging/ redusering av sår og osmoregulatorisk stress hos oppdrettslaks. Dette prosjektet vil studere om urea kan øke slimproduksjon i skinn og gjeller, samt hva slags osmo- og ione-regulatoriske prosesser urea kan påvirke i blod, skinn, gjeller og nyre. Prosjektet inngår i en større storskala-uttesting av urea i fôr til oppdrettslaks i vitenskapelige forsøk i Nofima sine FoU-tillatelser i Sør-, Midt- og Nord-Norge (OSMOUREA). I tillegg vil det gjennomføres et forsøk ved en lokalitet i Finnmark. I disse forsøkene vil man gi urea i fôret over en lengre periode og registrere velferdsindikatorer, ulike kjemiske analyser, vekst, dødelighet og kvalitet. I tillegg vil man utføre korttidsstudier i kommersiell skala, hvor urea vil bli gitt i perioden før og etter håndtering. Ved å dekke hele Norge, kan man undersøke hvordan urea fungerer i praktisk oppdrett ved ulike breddegrader, som igjen har ulike utfordringer relatert til sjøtemperatur, avlusing/håndtering, ferskvannsinnblanding og sykdomsutfordringer. I Nord-Norge vil man få testet ut urea i perioder med svært lav sjøtemperatur og ved høy risiko for vintersår. I Sør-Norge vil man få testet ut urea etter utsett av stor postsmolt og ved risiko for økt utvikling og negative konsekvenser av nefrokalsinose som igjen reduserer sjøvannstilpasning. Mennesker som får nyrestein, har en trend til å ha lavere nivåer av urea i blodet. Urea hører til gruppen “utfellingshemmere”, dvs. stoffer som reduserer utfelling av kalsium. Det vil derfor være interessant å se om urea kan redusere negative følger av nefrokalsinose. I prosjektet vil man også få vurdert hvordan urea fungerer i Sør- og Midt-Norge ved hyppige avlusinger og håndtering grunnet økt lusepress.
Hovedmål
Å undersøke effekten av urea på slimproduksjon, sår, sjøvannstilpasning og fiskevelferd hos oppdrettslaks.
Delmål
1. Å undersøke hvordan urea-tilsetning i fôr til laks påvirker gjeller og skinn, og da spesielt slimproduksjon ved å se på tetthet og størrelse av slimceller, samt kvantifisere mengden nøytrale og sure slimceller.
2. Å undersøke virkningsmekanismer til urea på barrierefunksjonen til skinn, gjeller og tarm, og om det er kobling mellom dette og beskyttelse mot sår, lus og osmoregulatorisk ubalanse.
3. Å identifisere hvilke osmo- og ione-regulatoriske og metabolske prosesser urea kan påvirke i blod, nyre, gjeller og lever, og hvordan dette påvirker sjøvannstilpasningen ved stresspåvirkninger som salinitetsforandringer, håndtering og sykdom.
4. Å dokumentere at urea-tilsetning i fôret ikke har negative effekter på kvalitet og sensoriske attributter ved gitte tilbakeholdelsestider.
Sår med tilhørende bakterielle infeksjoner, og sår/mekaniske skader fra håndtering er de mest alvorlige helseproblemene hos laks i dagens matfiskanlegg. Dette forårsaker dårlig fiskevelferd og økt dødelighet, samtidig som det har en betydelig kostnad for oppdretter. Så langt har man ingen effektive behandlingsmetoder mot sår i løpet av sjøfasen. Dersom tilsetning av urea i fôr kan redusere osmoregulatorisk stress og/ eller sårproblematikk, vil dette kunne øke fiskevelferden og bidrar til en mer bærekraftig produksjon av oppdrettslaks. Samtidig vil dette kunne øke lønnsomheten ved å redusere dødelighet og nedklassifisering på grunn av sårdannelse og tilhørende følger som bakterielle infeksjoner og nedsatt robusthet. Reduksjon av osmoregulatorisk ubalanse kan bidra til økt vekst og styrke barrierevev i krevende situasjoner som etter sjøutsett, ved håndtering, sårproblematikk og ved sykdom som nefrokalsinose.
Kunnskap fra prosjektet vil bidrar til å øke forståelsen av funksjonen til barrierevev og osmo- og ione-regulatoriske prosesser hos laks, samt hvordan tilsetning av urea i fôret kan påvirke dette. Dersom resultatene blir vellykkede, vil prosjektet bidra til å fremskaffe nødvending dokumentasjon for senere søknad om godkjenning av urea som fôrtilsetning i EU. Dette vil sikre at hele havbruksnæringen vil kunne dra nytte av urea som tilsetningsstoff for å bedre sjøvanntilpasning og redusere sårproblematikk.
Prosjektet er organisert i fire arbeidspakker (AP-er):
AP 1: Undersøke om urea tilsetning i fôr til laks påvirker gjeller og skinn, og da spesielt slimproduksjon i disse vevene.
Ansvarlig: Nofima
I denne AP-en planlegges å ta ut en rekke prøver av skinn og gjeller fra fisk i OSMOUREA-prosjektet ved ulike geografiske regioner og tidsperioder. Histologiske analyser av skinn og gjeller vil bli utført og man vil undersøke effekten av ulike urea-nivåer i fôret mht. slimproduksjon ved å se på tetthet og størrelsen av slimceller, samt kvantifisere mengden nøytrale og sure slimceller. Nofima vil benytte KI-teknologi, slik at man kan utføre objektive histologiske evaluering på et stort antall prøver. Samtidig vil man undersøke om slimproduksjon korrelerer opp mot barrierefunksjon til disse vev som skal undersøkes i AP 2.
AP 2: Undersøke virkningsmekanismer til urea på barrierefunksjonen til skinn, gjeller og tarm, og om det er kobling mellom dette og beskyttelse mot sår, lus og osmoregulatorisk ubalanse.
Ansvarlig: Nofima og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU)
I denne AP-en vil man ta ut en rekke prøver for morfologiske, fysiologiske og biokjemiske analyser som kan bidra til å kartlegge virkningsmekanismer av urea på barrierefunksjonen til skinn, gjeller og tarm. Samtidig ønsker man å undersøke om det er noen sammenheng mellom dette, og sår, lus og osmoregulatorisk ubalanse under ulike feltforhold. I denne AP-en vil man derfor sammenlikne registeringer i felt (ulike morfologiske registeringer, velferdsscore, lusetellinger osv.) og produksjonsdata fra OSMOUREA opp mot mer grunnleggende analyser som blodkjemi, genuttrykk og histologi. Registeringer av sår i felt med tilhørende prøver, samt nedklassifiseringer ved slakt vil ha stort fokus i OSMOUREA. Fagruppe for ernæring og helse ved Institutt for parakliniske fag ved NMBU Veterinærhøgskolen, vil studere effekten av ulike urea-nivåer på mage- og tarm-systemet til laksen, hvor urea tas opp.
AP 3: Identifisere hvilke osmo- og ione-regulatoriske prosesser, samt biosyntetiske pathways, urea kan påvirke i nyre, gjeller og lever. Samtidig ønsker man å se hvordan dette påvirker sjøvannstilpasningen ved stresspåvirkninger som salinitetsforandringer, håndtering og sykdom.
Ansvarlig: Nofima og NMBU
I denne AP-en vil man også ta ut prøver for morfologiske, fysiologiske og biokjemiske analyser som kan bidra til å identifisere hvilke osmo- og ione-regulatoriske prosesser, samt biosyntetiske pathways, urea kan påvirke i nyre, gjeller og lever. Samtidig ønsker man å undersøke hvordan disse prosessene påvirker sjøvannstilpasningen ved ytre stresspåvirkninger som kan oppstå i praktisk storskala-oppdrett. I denne AP-en vil man derfor utføre grunnleggende analyser som blodkjemi, samt histologi og genuttrykk av nyre og lever. Dette vil man da igjen kunne sammenlikne opp mot osmoreguleringen i gitte situasjoner som håndtering og avlusing, samt dersom utforutsette stresspåvirkninger som sykdom oppstår. I Sør-Norge planlegges det uttak av fisk for screening av nefrokalsinose ved hjelp av røntgen, og med oppfølging av histologiske undersøkelser, genuttrykk og blodkjemi etter behov. Dette for å se om urea kan hindre dannelse av nefrokalsinose og/ eller om det kan redusere negative konsekvenser etter sjøutsett, grunnet nedsatt evne til osmoregulering.
Lakseoppdrett ved ulike breddegrader har ulike utfordringer relatert til sjøtemperatur, avlusing/ håndtering, ferskvannsinnblanding og sykdomsutfordringer. I OSMOUREA-prosjektet vil man kunne få tak i prøver fra forskjellige regioner ved gitte utfordringer som kan oppstå, samtidig har man registeringer av sykdomshistorikk og miljødata som benyttes opp mot de grunnleggende analysene. I alle regioner vil man fokusere sårproblematikk og osmoregulering, spesielt i Nord-Norge ved lave temperaturer og økt risiko for vintersår. I OSMOUREA-prosjektet benyttes det stor postsmolt og fokuset vil derfor være på denne fiskegruppen.
AP 4: Dokumentere at urea-tilsetning i fôret ikke har negative effekter på sensoriske attributter ved gitte tilbakeholdelsestider.
Ansvarlig: Nofima
I denne AP-en vil man basert på uttak av fisk og kjemiske analyser av urea i muskel ved forskjellige tilbakeholdelsestider, utført i OSMOUREA-prosjektet, gjennomføre sensoriske analyser ved Nofima. Her vil det sensoriske testpanelet gjennomføre standard analyser av sensoriske attributter som brukes for laks. Dette er viktig for å dokumentere at urea ikke har noen negative konsekvenser for kvaliteten og smakelighet av sluttproduktet.
En Nofima-nettside med generell prosjektinformasjon vil utformes for å stimulere offentlig interesse og for å gi interessenter muligheten til å komme i kontakt med prosjektpartnerne og få info om prosjektet. Rapporter fra prosjektet vil tillegg legges ut på Nofima sine nettsider som omhandler FoU-tillatelsene. Resultatene skal også presenteres på seminarer/ konferanser (FHF-seminarer og aktuelle konferanser) og man tar sikte på å ferdigstille minst en populærvitenskapelig og en vitenskapelig artikkel i internasjonalt tidsskrift fra prosjektet.
-
Nofima. Rapport 26/2026. Juni 2026. Av Jens-Erik Dessen, Vetle Skjold, Arnaud Lefrancois, Vegard Denstadli (BioMar), Kiran Subash, Lene Sveen, Trond Kortner (NMBU), Aleksei Krasnov, Carlo Lazado, Ylva Krosshavn Vik, Gerrit Timmerhaus, Mats Carlehög, Åshild Korgdahl (NMBU), Kirsti Hjelde og Kjell-Arne Rørvik.